Reiseblogg – 23. juli

Nå var det barnehjemmets kontor som stod for tur. Salomon fikk i oppdrag å rydde og vaske det, etter alt som har blitt lagret der de siste månedene, siden oppstarten i fjor. Og han bestod med glans! Nå er kontoret helt strøkent og venter bare på å bli møblert. Vi raidet Palani i går for å finne en passelig stor og praktisk kontorpult, men lyktes ikke. Så da får vi prøve Madurai i morgen. De må ha det både fint og praktisk når papirarbeid skal skrives og lagres.

På vei til den ene møbelbutikken traff vi på familien som bor i veikanten. Noen av dere husker kanskje den unge moren som hadde seks barn og fødte det syvende. Minstemann var blitt et halvt år nå. Det er like hjerteskjærende hver gang vi treffer dem. Pappaen i familien tilbringer det meste av tiden i Madurai og prøver visstnok å selge solbriller. Nestminste mann, som er 1 1/2 år, var full av møkk og åpne sår som fluene krabbet rundt i. Men på spørsmål om vi kan hjelpe dem, svarer mammaen nei. De har det de trenger. Stolthet. Da er det ikke lett å hjelpe. Men det er heller ikke lett å la være.

Vel ute på barnehjemmet etter kikkerunden sammen med Victor, fant vi Kishore tuslende rundt. Han var ikke frisk og derfor fikk han være hjemme fra skolen. Dermed var det lagt opp til masse kvalitetstid med tantene resten av dagen. Og det blir nok vanskelig å avgjøre hvem som koste seg mest, han eller tantene.

Da de andre barna kom fra skolen i halvfemtiden (!), var det godt å se at de kunne bytte ut skoleuniformene med behagelig hverdagstøy og finne fram fotballene. Før vi gikk igang med fotballspillingen gjorde vi riktignok et tappert forsøk på å få plantet en kokospalme, men det var for mye stein i grunnen under, så vi kom ikke dypt nok ned. Så da la vi hakker og spader bort og konsentrerte oss om fotball istedet. Etter å ha spilt en stund fant vi ut at vi ville prøve å lære dem “Slå på ring”, og den norske ringleken slo virkelig an! De slo og løp av hjertens lyst, runde etter runde med heiarop og ekstatisk engasjement, til vi alle segnet om i varmen og var klare for drikkepause.

At det blåser på toppene fikk vi merke i morges. Vi begynte nemlig dagen med å sette igang støpingen av annen etasje på guttebygget. Keeranur er et luftig sted og særlig på denne tiden av året, så da vi balanserte oss frem på det jernbundne rutenettet på toppen av bygget, kjente vi at vinden rev både i klær og nerver. Men vi fikk gjort det vi skulle. Inderne har høytidelige ritualer for hvert nytt byggetrinn og siden vi var tilstede fra Norge da dette skulle settes igang, var det Monica som fikk æren av å helle på første porsjon med sement i annenetasjen. Undertegnede, vel hun sørget for å dokumentere. 

Nå er det leggetid for trøtte nordmenn som skal til Madurai i morgen tidlig, med en lang liste med ting som skal ordnes.

God natt, irrawu warnakom!♡