Reiseblogg – 19. juli

Husker dere at vi spurte om dere kunne sende litt regn i forrige blogg? Vel, vi har bare én ting å si: tusen takk! Like etter at vi hadde skrevet det, åpnet nemlig himmelen seg og regnet bøttet ned. Til mange vanntrengende inderes store glede. Og når det regner i India, er det ikke lite som kommer, vi måtte kjøre gjennom elver der det minutter tidligere hadde vært vei. Ganske vilt. 

Men det var noe ganske tragisk også denne regntunge lørdagen. Etter å seilt gjennom noen “elver” med bilen, var det plutselig full stopp i trafikken. Og der, rett foran oss så vi en ung mann liggende rett ut i veien, død. Om han hadde sklidd på det våte underlaget med mopeden sin eller om han var alkoholpåvirket vites ikke. Men han hadde kjørt rett inn i en lastebil som stod stille. Flygende med hodet først, uten hjelm (som er helt vanlig her nede), tok livet raskt slutt. Vi kjørte videre i stillhet, med tårer i øynene, vel vitende om hvor lite et menneskeliv verdsettes i disse strøk.

I skrivende stund befinner jeg og Monica oss på hotellet i Palani igjen. Her hadde vi ikke trodd vi skulle overnatte mer. Men vi hadde ikke mer enn rukket å innstallere oss i leiligheten og begynne å trives riktig godt på barnehjemmet, før vi måtte pakke snippesken og reise. Registreringsprosessen av selve barnehjemsdriften, hos myndighetene, er igang nå og derfor er det best at utenlandske holder seg unna i denne perioden, da indiske myndigheter ikke er spesielt begeistret for utenlandsk innblanding når det gjelder sosialhjelp. Så for å være på den sikre siden har vi valgt å trekke oss litt unna. 

Helt kvitt oss blir de likevel ikke, for vi reiser ut på dagsturer. Og i dag var vi og handlet klær av alle slag til de nye barna, som vi hadde med oss ut. I tillegg hadde vi med oss endel flott tøy som vi hadde fått fra norske givere, som kom alle barna til gode. Dere kan tro det var mange fornøyde barn, med store smil, som prøvde de nye klærne sine. Og dere skulle ha sett og hørt takknemligheten som strålte ut av dem. Vesle Kishore på fire år, stod og pekte på den lille røde buksa han skulle få og sa forsiktig: “den buksa der, den liker jeg veldig, veldig, veldig godt!” Og etterpå kom storesøsteren hans, Keerthana på 7 år, og tok oss i hånda og sa: “tusen takk for at dere har kjøpt så fine klær til lillebror!” Sånt beveger hjertet.

Det er en grensesprengende opplevelse å se de tøffe guttene spinne rundt i stua i de nye klærne sine, sprekkferdige av stolthet, når vi vet at de tidligere spant rundt i veikanten der de bodde, kun iført noen filler og et magebelte, mens støvskyen stod rundt dem. Mye viktig har forandret seg for disse guttene. Og jentene, ja, de trippet foran speilet i de nye sommerklærne sine fra Norge, litt mer sjenert enn guttene, men med like store smil. 

Både barna og vi syntes det var trist at vi måtte reise fra dem i kveld. Hele buketten med gullskatter samlet seg på trappa og ropte ut, mens de vinket all kraft, alle de norske ordene de kunne: hadet, veldig bra, veldig vanskelig, en, to, tre, hadet, tusen takk! 🙂 Hadet, og god natt, gulla våre i Keeranur!