Tirsdag 2. februar

Nå renner tårene i fritt fossefall. Vi har akkurat sagt hadet til barn og voksne på barnehjemmet og det ble akkurat like hardt som forventet.

I går vasket vi leilighetsdelen vår på barnehjemmet fra gulv til tak. Vaske er forresten feil ord, skrubbing av golv på alle fire er mer riktig. Indiske arbeidere er nemlig ikke hensynsfulle når det kommer til støv, skrap, møkk og lort under byggeperioden. Leiligheten skulle jo stå klar da vi kom i jula, slik at vi kunne bo der. Men det var bare LITT igjen å ordne, så skulle vi flytte inn etter noen dager. Vel, siste hånd på arbeidet ble altså lagt i går, og i natt en gang var vi ferdig med å vaske. Så i dag, når vi reiser, er leiligheten klar til å tas i bruk. This is India! Men av en eller annen forunderlig grunn elsker vi likevel dette landet. Og når vi kommer neste gang VET vi at vi kan bo sammen med gulla våre på Home of Hope.

Etter å ha hentet Berit på flyplassen i Coimbatore grytidlig torsdag morgen (hun mistet forøvrig flyet fra Chennai, så det ble noen timers venting der ☺), var det bare en liten kattevask på hotellet før vi skulle ut på barnehjemmet og feire den store dagen: Monicas 20×2 år!!☺? Og jammen ble det storslagent, tidenes gigasjokoladekake, som var pyntet på ekte, indisk fingernemt vis. Og stor kake måtte til, for her var “alle” innbudt: selvsagt alle på Home of Hope, kokka vår -med barn og barnebarn, arbeiderne fra sybutikken med barn, maleren vår, bygdas pastor, Israel med familie fra Amerika, Victor&Chandras søsken m/familier, og så videre… Dermed var vi totalt godt over 100 store og små som feiret Monica “The Boss”.

Etter kakekutting og -spising, var det klart for mat. Dette er den indiske rekkefølgen på ordentlig fest. Våre innleide kokker for anledningen, sørget for deilig chicken buriyani, tilberedt på bål, akkurat passe krydret, etter bursdagsbarnets ønsker. I fjor feiret vi bursdagen hennes på taket av et uferdig bygg, med murpuss og armeringsjern som stakk ut her og der. På torsdag satt vi på trappa på utsiden av “slottet” vårt og nøt kveldsbrisen sammen med alle våre kjære. Og alle var enige om at det var en fantastisk kveld ☺

Det har vært travle dager, med mye farting, administrering og ordning. Men jeg er veldig glad for at vi var kommet såpass på vei på fredag at jeg fikk anledning til å tilbringe natten på barnehjemmet. Det er en ubeskrivelig følelse å gå rundt i et stille bygg på kvelden, som er stille, ikke fordi det er tomt, men fordi de du er glad i ligger og sover sin søteste søvn. Rene, pene, mette og omgitt av et mykt fleecepledd, som de ville at tante skulle pakke dem inn i før de sovnet. 6.30 ble stillheten brutt av små barnestemmer som var klare for morgentrim. Mens vi gned søvnen ut av øynene, knøt vi skolissene og labbet ut i den klare morgenluften idet sola var på vei opp. Etter et par joggerunder, var vi klare for fotballkamp, iført Express-utstyret. Da det ene laget hadde fått litt for mange mål og det andre laget felt litt for mange tårer, passet det perfekt at Chandra kom gående med et fat med varm melk til barna og en stor kopp te til Ina. Slik er en lørdags morgen på barnehjemmet.

Savnet etter barna kjenner vi allerede altfor godt. Anbu kunne ikke få nusset Monica på kinnene og på hodet nok ganger den siste timen før avreise. Magendran kom gående mot meg da jeg sa hadet og omfavnet meg med en inderlig klem, hviskende; nan ongalai nesikeren, aunty! Jeg er glad i deg, tante…

Vi er så glade i dere også, kjære prinsene og prinsessene våre, som bor i det fine slottet i Keeranur. Og vi er så glad for at dere har flotte mennesker som passer på dere der, med et stort hjerte for dere og myke fang, som hver dag kan gi dere det dere trenger. Vi sees snart igjen!