Tirsdag 19. januar

Klokka ringte 03.40 i natt. Kroppen prøvde på alle måter å fortelle at den ikke var klar for å stå opp etter 2,5 timer på øyet, men man blir fort vant til den type nattesøvn her nede. Opp skulle vi, for å sende det norske teamet avgårde til Chennai, for så å reise videre til Norge. Et par av dem skulle dog innom Kenya før de tok fatt på hjemreisen.

Teamet ankom Madurai flyplass forrige onsdag og etter det har dagene gått slag i slag, derav den  dempede aktiviten på bloggen. Rett før de kom fant vi ut at vi måtte ta en “svipptur” til Chennai for å få ordnet et par viktige ting. Så natt til tirsdag slang vi oss på nattbussen igjen, Monica, Victor, Stian og jeg. Vi fikk ordnet det vi skulle, og natt til onsdag bar det tilbake med nattbussen (puhhh), for så reise rett til Madurai for å hente våre kjære venner.

Vi har hatt noen herlige dager, først i Madurai. På fredag reiste vi til delstaten Kerala for å ha møter der. Det er over 11 år siden jeg og Monica var der, men for Stian og flere fra det norske teamet var det første gang de skulle besøke disse vakre fjellområdene, med en bugnende natur og dekar etter dekar med teplantasjer. 

Kerala er mest kjent for denne teen sin og alle krydderiene. Siden den ligger en del meter høyere over havet, er det kjøligere luft her. På kvelden og morgene iallfall. Vi må innrømme at vi frøs da, når gradestokken krøp ned mot 15 grader. Men det skal vi vel ikke snakke høyt om, når dere har en minus foran det tallet hjemme.

Stian rakk å få med seg noen timer av den kjølige fjelluften, før han måtte vende nesen mot Norge, tidlig lørdag morgen. Han var nok lettet over å ha måttet tilbringe bare én natt på en Keralamadrass, som tilsynelatende var stappet med stein, men hos de to venninnene hans oppstod det tydelige, fuktige områder i øyekrokene, der de stod og vinket farvel til bilen hans i soloppgangen.

Senere på dagen var det tid for en liten sightseeing i fjellene, før møtene på kvelden. Det ble en luftig tur for mange av oss, gammel som ung, da vi festet oss til de indiske sikkerhetslinene og begav oss med dinglende bein i taubanen ut over den lille innsjøen. Beina fikk også fart på seg da vi vandret langs teplantasjene og plutselig, midt i veien, fikk øye på en kobra, nærmere 2 meter lang! Lettelsessukkene fløy til værs da vi skjønte at den var død. Men det var bare få minutter siden den hadde vært i full vigør. “Ja, dere skjønner, kobraene trives så godt innimellom skyggene av teplantene, så her er det mange av dem!”, ble vi fortalt mens vi stod der. “Okei, takk for info”, fikk vi presset fram, mens vi vandret videre langs teplantasjene.

Etter helgen i fjellene var det endelig tid for å komme seg tilbake til barnehjemmet, hvor barna fikk mange, nye nordmenn å hilse på. Det var selvsagt veldig stas for dem å se Anne Gro (min kjære mamma), Bjørg og Danny igjen, som de traff i sommer. Det ble mange klemmer og mye latter, oppskyting av fyrverkerirester etter Pongalhøytiden, servering av Chandras norske mat og gøy med utdeling av norske ballonger. Alle var overveldet over å se hvor fint barnehjemmet hadde blitt. Og barna og vi stod og holdt hverandre i hendene og var igrunnen hjertens enige og stolte over å vise frem det fine hjemmet vårt.