Godt nytt år – 4. januar

Godt nytt år!

Vi har begynt å skrive 2016 siden sist og dermed vil vi få ønske dere alle et godt nytt år! Det har ikke vært mange friminutt etter årsskiftet, men NÅ sitter vi rolig lenge nok til å få tastet litt.

Nyttårsaften tilbragte vi på en gammel, utslitt nattbuss, med dører og vinduer som åpnet og lukket seg i takt med alle humpene på de indre landeveiene. Bremsene var akkurat nok slitt til å gi oss litt nyttarsaftenstemning; det hørtes ut som oppskyting av raketter hver gang farten skulle senkes. Når vi først er inne på temaet, fikk vi faktisk sett raketter idet klokka slo tolv! Jada, to stykk til og med, på størrelse med stjerneskudd. Og når bussen i tillegg bremset og vi hadde marsipangris med sjokoladetrekk innen rekkevidde, ja, da kunne vi si godt nytt år! En slik busstur tar vanligvis ca 9 timer, men siden vi hadde veteranbuss for anledningen, gikk det 11 timer før vi var vel fremme (puhh…) i Chennai. Det er én ting. Men den andre tingen er at det ikke var ett eneste dostopp på veien! Dere som har kjørt nattbuss i India, kjenner betydningen av det 😉

Det var et stort savn å ikke få være med barna våre på barnehjemmet på nyttårsaften. Men vi hadde til gjengjeld hyppig utveksling av bilder og gode ønsker på meldinger, sånn at vi likevel fikk vært litt “sammen”. For til Chennai måtte vi, på et veldig viktig viktig oppdrag: å hente vår gode venn Stian på flyplassen. Gjensynsgleden var stor og det var veldig godt og koselig å få han på plass i India igjen! Selvsagt også greit å ha døråpneren/bæreren/gentlemannen trygt framme ☺ Etter å ha oppdatert hverandre på de siste dagers hendelser både i India og Norge, sendte vi han til sengs et par timer for å ta igjen noen nattesøvner. 

Mens Stian gnidde søvnen ut av øynene, skaffet vi en auto som vi stappet full av oss tre nordmennene. Den tok oss ut på handletur, igjen. Denne gangen var det diverse møbler/ting til barnehjemmet som stod for tur. Veldig greit å gjøre det mens vi var i storbyen Chennai, hvor man har tilgang på det meste. Og dere skjønner jo selvsagt at dette ble en fantastisk tur! Tenk å få gå og handle sofa, stuebord, sakkosekker, gardinstenger, bilder til veggene, de skjønneste disneytepper og mye, mye mer, som skal pryde hjemme til skattene våre. Stian ble kanskje litt lei av selslapet sitt etterhvert, som til stadighet utbrøt “Åhh, nææh, tenk deg barna ville blitt glad for denne a’, den MÅ vi ha!”, men vi tror jammen han syntes det var gøy også. Alle disse tingene får man jo ikke plass til i en auto, så vi har leid en lastebil som skal kjøre det til Keeranur.

I dag har vi vært på besøk hos Nelson i Tambaram. Dit er det alltid fint å komme og veldig godt å treffe han og Thara igjen og alle de andre vennene våre der. Dette var en veldig spesiell dag, for idet vi ankom fikk vi beskjed om at Junior (Nelson & Tharas sønn) og kona hadde reist til sykehuset med veer. Amalore og Mahamony kom også til Tambaram, med datteren Blessie, for å treffe oss. De var jo begge barn på barnehjemmet hvor jeg og Monica jobbet før. Det er godt å se hvor bra de har det som familie nå og gøy å høre alt den lille 2 1/2 åringen deres hadde lært seg på engelsk.

Litt før klokka 10 kom beskjeden om at Junior og Lulu hadde fått en jente: Juliana Kaithlyn! Gratulerer som pappa og mamma, Junior og Lulu! Og tusen takk, Juliana, for at du valgte å komme ut akkurat mens vi var hos dere i Chennai, slik at vi fikk hilse på deg! ☺ For, jada, du leste rett, vi fikk hilse på babyen, nøyaktig 5 timer etter fødselen. Og det var ikke bare vi som tok turen til sykehuset OG fikk komme inn på det knøttlille sykehusrommet hvor mor, far og barnet ventet. Nei, der var allerede slekt og venner på plass, cirka ti stykk inne på rommet og ti som stod i gangen pga plassmangel. Den nyopererte moren ønsket oss godt nytt år idet vi entret rommet og det vanket kake og godteri på alle som ønsket det. This is India!

Juliana var ikke annet enn en vakker, liten altoppslukende hjerteknuser som med sine 3,5 kg bergtok oss fullstendig. Navnet sitt har hun fått etter Juniors søster, Julie, som døde for cirka ni måneder siden. Det gjorde det ekstra spesielt å se den vakre lille jenta, som ble nytt liv som spiret fram for familien idet et annet tok slutt. Er nok fare for at vi må reise tilbake til Chennai for å hilse på den nye, lille venninna vår før vi reiser hjem til Norge.