Reiseblogg fra India – 20. juli

Som seg hør og bør, måtte vi sende de førstegangsreisende på tur til det store Murugantempelet i Palani på fredag. Det var taubane opp, i de trangeste kuvognene du kan tenke deg, og maaaaaange trappetrinn ned igjen. Og noen veldig støle legger i dagene derpå. Men alt i alt var de ganske så fornøyde med alle de nye inntrykkene, særlig var Geir veldig takknemlig for å få utvidet tålmodigheten noen hakk, av den velkjente indiske ventetiden.

Helgen tilbrakte vi i Madurai og fartet rundt fra butikk til butikk og kikket. Vi fikk bestilt fliser til alle rommene, baderomsinnredning og litt diverse. Gøy!☺ På lørdagskvelden reiste vi ut til barnehjemmet til Israel og det var så koselige å treffe alle hjerteknuserene igjen. De satt og ventet i den flotte amfien sin med plakater i hendene som ønsket oss velkommen. Og hjertelig velkommen føler man seg alltid på Shalom. Her lekte og sang vi sammen og mimret og prøvde ut de norske lekene vi lærte dem sist gang. Det var en herlig kveld med mange klemmer.

Da vi var ute og kjørte langs veien på lørdag, tok vi et lite stopp hvor det var noen gutter fra de nærliggende hyttene som hadde samlet seg og spilte cricket. Danny gikk bort til dem og snakket med dem og til slutt fikk han også lov til å prøve. Men Dannys muskler må ingen undervurdere, for de fikk kølla til disse fattige guttene til å dele seg i to og sendte delene gjennom lufta. Det gikk et stort gisp gjennom lufta også, men så la vi på sprang over den trafikkerte veien for å skaffe guttene en ny kølle og noen ordentlige cricketballer. Da ble gispet til disse gutta byttet ut med glede og jubel, og heltestatusen til Danny ble gjenerobret.

Det var mye lyd og fengende sang og rytmer som ventet oss da vi ankom møtet hos Israel på søndag morgen. Barna fra Shalom satt helt fremst og vinket med stor iver da The Ten Travellers kom inn. Det var mye gjensynsglede. Vi deltok igjen med ord og toner og hadde en herlig morgenstund med de fire hundre inderne som var samlet.

Etter møtet hadde Monica og Ina litt kontortid med Israel og Wilson mens resten av gruppa reiste ut i gatene og fikk et gripende møte med slummen og menneskene som bodde der. På kvelden var vi invitert til å komme på et college for sykepleier- og legestudenter. Da vi kom satt de samlet i en stor, åpen paviljong. Sangtonene fra Israel og teamet hans blandet seg med den deilige kveldsluften. Og ordene som ble formidlet var ord om mannen Jesus som kan gi dem håp for framtiden. Vi hadde mange gode samtaler med studentene etter møtet og var så takknemlige over å ha fått være med på dette.

Nå er det cirka ett døgn til vi letter med flyet fra Coimbatore og vender nesen hjemover til Norge. Vemodet begynner å innta oss alle mann, men heldigvis skal vi en tur til Keeranur i morgen og ta avskjed med barna før de reiser på skolen. Det blir nok mange tårer og laaange klemmer. Vi skal en tur bortom sybutikken også, for den har vi faktisk ikke hatt tid til å besøke tidligere.

Vi kommer til å savne de høye lydene, den intense tutingen fra biler, de vakre menneskene, de trange gatene, den varme luften blandet med alskens krydderier, men mest av alt de strålende øynene til barna på barnehjemmet, som lyser fordi de har fått håp.