Reiseblogg fra India – 17. juli

Fest i Keeranur

Torsdag kveld la vi oss med en kjempetakk i hjertet og en glede som strømmet over. Hvilken dag! Torsdag 16. juli, dagen for åpningen av barnehjemmet. Vi måtte nesten klype oss i armen på morgenen, er dette virkelig?

Noen som hadde kommet for å feire sammen med oss, var mange av barna og arbeiderene som var på barnehjemmet i Trivellore, hvor Monica og Ina jobbet tidligere. Lederen for barnehjemmet, Rebecca, var også tilstede. Hele 18 stykker var kommet den lange veien for denne dagen. Men barna var ikke barn lenger, de var blitt voksne, flotte menn og kvinner. Med utdannelse, jobber, noen hadde giftet seg og noen hadde fått barn. Disse små barna våre, som kapret plassene i hjertet vårt og som vi har bært med oss siden, og nå var de her for å feire det nye barnehjemmet vårt. Til og med Pippi, eller Kaleiselvi som hun egentlig heter, var kommet! Inas lille godjente, som var helt foreldreløs, men full av liv, muskler og sprell. Nå var hun her, sammen med ektemannen sin som også bodde på barnehjemmet, og med et barn i magen. Ord kan ikke beskrive følelsene som fikk det til å svømme over i hjertet igjen og igjen.

Det var også mange andre kjente og kjære som var kommet fra mange forskjellige steder. Og vi trykket oss sammen så godt vi kunne. Man føler seg bare så rik på sånn en dag, når man står og ser utover alle de fantastiske, indiske og norske vennene, som alle har vært med på sin måte, å føre oss frem til denne store festen.

I kjent, indisk stil begynte festen cirka en time for sent. Det var ingen andre enn nordmennene som reagerte på det. Pastor Geir (jada, det er bare det han går under her nede 😉 ) og Berit satte startskuddet med å klippe over båndet på utsiden. Neste båndet, ved inngangen, var det Monica og Ina som stod for. Og dermed var det klart til at barna, hovedpersonene, var de første til å gå inn i det nye hjemmet sitt. Og dere kan tro de var stolte!

Israel, som har vært en fantastisk pådriver for dette barnehjemmet, ledet an og det var mange, gode ord, store takker og vakre blomster som ble delt ut iløpet av festen. Men mest av alt en stor takk til Han som har gjort dette mulig. Og barna var hele tiden med, på første rad. Erna hadde lært seg en sang for anledningen, som har vært helt spesiell for Monica og Ina i forbindelse med arbeidet i India, «God will make a way, where there seems to be no way». Da hun sang og spilte den, på sin nydelige måte, var intet øye tørt.

Da hoveddelen var over, ventet det buffet på utsiden. Det var selvsagt buryiani som var på menyen, ekte indisk festmat. Og utrolig nok, var det mer enn nok til alle. Chandra, med sine norske kokkekunster, hadde for dagen valgt å totalt skjemme bort sine norske gjester med kokte poteter, grønnsaker, brun saus, stekt kylling og en herlig lapskaus. Gledesutbruddene satt løst innimellom tyggingen og det ble faktisk så mye mattygging at det gikk ut over nattesøvnen for enkelte!

Dagene før festen tok «The Ten Travellers» på maleskjortene sine og hjalp til med å pusse og male innvendig på bygget, handle inn blomster og busker som skulle plantes og hang opp flagg og pynt vi hadde med fra Norge. Men vi var ikke de eneste til å henge opp. Da vi kom på morgenen før festen, hang det et gigantisk banner fremst i salen, med bilde av det fantastisk flotte bygget vårt og faktisk av «The Ten Travellers» også, med alle navnene våre trykket på. Ingen kan gjøre dette som indere kan!

En stor glede var det også da vi fikk dele ut lekene som barna skal ha på barnehjemmet,  hvorpå de responderte med store «woooow» i kor og hjertelige smil. Tenk at disse skjønne skattene, som ikke hadde noen framtid, nå skal få vokse opp i dette vakre hjemmet, omgitt av mennesker som elsker dem. Og leke bekymringsfritt med nye leker, akkurat som barn skal gjøre.

Denne dagen, torsdag 16. juli, er skrevet inn hjertene våre. Den første dagen i resten av disse barnas liv.