Reiseblogg fra India – 14. juli

Vi var mange forskjellige, spente nordmenn som toget ut av flyplassen natt til fredag, 03.30, indisk tid. På utsiden var det 35 grader, yrende liv av mennesker overalt og selvsagt den særegne, indiske lukten. En minibuss stod og ventet på oss, sammen med vennen vår fra Hotel Spring. Han var egentlig ikke på jobb, men brukte likevel natten på å hente oss. Sånn er det å bli venner med hotellpersonale i India ☺ Han ble nok en smule overrasket da han oppdaget at her var det ikke bare 10 store nordmenn som skulle inn i minibussen, men også nærmere 30 kolli med bagasje! Og tro det eller ei, det gikk, alt og alle kom med. Noe dog på innsiden og noe på utsiden.

Fredag fartet vi rundt i de små, gule autoene for å handle indisk tøy å gå med. Det ble ekstremsport på høyt plan for de som ikke hadde vært i India før. Trafikken er jo, som kjent, ikke spesielt ryddig eller lydløs her, så der vi tutet oss frem mellom lastebiler, mennesker, biler, syklister, mopedister og geiter, satt kraftuttrykk som «herlige London» og «uuææææææhh!!» løst. Og det ble konkludert med da vi, utrolig nok, kom helberget fram, at mennesker med hjerteproblemer ikke burde ferdes i indisk trafikk.

Dagen etter tilbrakte vi sammen med Nelson og familien hans. De mistet jo sin kjære datter, og vår kjære venn, for to måneder siden, brått og uventet. Det var godt å få litt tid sammen, snakke sammen og gråte sammen. Og også le sammen midt oppi det hele. Det er en veldig skjønn familie, som tross sin sorg, likevel har så mye å gi til andre mennesker.

Før hanen gol på søndags morgen, var vi på vei til Nelson igjen, denne gangen for å være med på søndagsmøtet som begynte klokka sju. Og da møtet begynte, var det ingen av oss som angret på at vi hadde stått tidlig opp. Sangen, atmosfæren og alle de hengivne menneskene, ja, det var stort å få oppleve. Nordmennene var også med og sa litt og sang både på norsk, engelsk og tamil!

Nattbussen fra Chennai til Palani, natt til mandag, var et kapittel for seg selv. Men » The Ten Travellers» tok reisen på strak arm og fant plassen sin på de loslitte madrassene. Toalettmuligheter var det lite av, men innimellom alle humplene og de brå svingene, hadde vi ett stopp på noe som kaltes toaletter og som ikke var verdt de fem rupiene det kostet å gå inn der. Men jammen var det en sjarmerende tur også, med god smak av India.

Dagen i dag ble en veldig spesiell dag. Etter litt hvile og en indisk frokost, satte vi kursen mot Keeranur. Det var et ubeskrivelig øyeblikk da vi kom ut på plassen foran barnehjemmet og så hvordan bygget utfoldet seg foran oss i all sin herlighet. Det vi så sist vi var her og det vi har sett av bilder etter vi dro, var ikke i nærheten av det vi så nå. Det var så fantastisk flott, for et arbeid våre kjære venner har gjort. Og for et stort under at dette har blitt til. 

Da vi såvidt hadde fått tørket gledestårene kom Chandra gående med alle barna som skal bo på barnehjemmet. Foreløpig bor de hjemme hos Chandra og Victor, men så fort det er innflytningsklart, flytter de inn i det nye bygget vårt. Våre kjære Magendran, Anbu og Prakash kjenner vi jo fra før, men seks nye barn har også kommet og det var stort å få møte dem. Vi fant raskt tonen og da ble det mange klemmer, sanger, leker og løpeturer med de skjønne skattene.