Reiseblogg fra India – 31. januar

Tårer langs veien i India

Allerede da jeg gikk i 3. klasse på barneskolen, kan jeg huske at jeg gikk langs skoleveien og tenkte: hvis jeg finner noen barn i veikanten som mangler klær, vil jeg umiddelbart ta av meg bobledressen og gi til dem. Og er de sultne, skal de få resten av matpakka mi også. Nå dukket det aldri opp noen med slike behov på vei til Hafslund skole. Men her nede, i Det svarte hullet, som de kaller denne delen av India, er de overalt. Jeg så for meg kanskje tre-fire barn langs skoleveien, men her er det så mange. Det er ikke mulig å gi alle disse nakne og skitne kroppene klær, heller ikke å gi alle disse underernærte magene mat, eller å gi alle disse tomme og triste øynene håp. Den følelsen kan være ganske uutholdelig å gå og kjenne på.

For vi har verken språkkunnskaper nok eller tette nok tårekanaler til at vi kan forklare alle disse bedende øynene på en behersket måte at vi VELDIG gjerne vil hjelpe dem, men at ikke vi kan. Noen ganger, eller mange ganger, kommer tårene likevel. Det har dere kanskje merket dere i denne bloggen. I går måtte vi stoppe langs veien for å vente på byggelederen, Wilson. Mens vi stod der kom en liten gutt gående mot oss. Han sa at han var 8 år, men så ikke sånn ut. Han var så skitten. De altfor små buksene var helt stive. Han rakte ut hånda for å få penger. Tårekanalene våre åpnet seg igjen. Så ble Victor med oss så vi kunne få kjøpt litt mat til han og mammaen hans, som bodde her, langs veien. Da vi prøvde å nærme oss han, stryke han på ryggen, trakk han seg unna. Fryktsom og på vakt etter åtte års erfaring på gata. Etter en liten stund kikket han sjenert opp på Victor, mens vi fortsatt stod og ventet på maten: kan du spørre damen hva hun heter?

En middag som dette, forandrer ingenting for denne gutten, annet enn at det kan gi han en anelse om at det faktisk er noen som vil han godt og at han får stillet dagens sult. Men vi er veldig takknemlig for at vi faktisk kan være med å forandre noens liv. Foreløpig er det Anbu og Magendran, de har allerede planlagt at de skal bli henholdsvis lege og politi. Og fra sommeren av, når barnehjemmet åpner, blir det enda flere barn. Med deres hjelp fra Norge er dette mulig. Og så må vi stadig fortelle oss at én person kan ikke forandre hele verden, men du kan forandre verden for én person. Sakte, men sikkert, kan noen fra det kalde nord være med å forandre India.