Hadet er et trist ord….
Gårsdagen tilbrakte vi i Keeranur. Det var en deilig dag på mange måter, men også trist. Gutta spilte fotball i steikende sol, og det gikk så svetten spruta og tegla sprakk. Magendran hadde fått sokker til fotballskoa sine og var STORFORNØYD med det. For anledningen hadde både Anbu og Magendran fått en time kortere skoledag, så vi skulle få god tid sammen.
Ina fikk være med og hente dem på skolen, og hva er vel bedre enn når lillejenta kommer løpende fra midten av skolegården, med armene vidåpne mens hun roper «Ina-aunty». Og endelig fikk Ina oppleve hvordan det er å sitte fire på en motorsykkel. Magendran bar ikke særlig preg av den tettsittende situasjonen, for han snudde seg og spurte: kan jeg spille bilspill på telefonen din? Ina fikk stotret fram et: i-i-ikke akkurat nå.
Etter en sjekk-runde på barnehjemsbygget, kom tiden for at vi skulle reise med nattbuss til Chennai. Og det betød at Stian måtte ta farvel med barna, siden han reiser hjem etter at vi har vært der. Det ble en tårevåt avskjed og Anbu satt apatisk i armene hans og kunne ikke skjønne at han måtte reise. Hun hadde nemlig akkurat funnet tre hus i nærheten av barnehjemmet, hvor Stian, Monica og Ina kunne bo, slik at de aldri behøvde å forlate Keeranur. Det er nemlig så trist å si hadet….som forøvrig er ett av ordene de faktisk har lært seg på norsk!
Idet vi gikk ombord på nattbussen, var det vel viten om at det ikke fantes rom for oss i noe herberge i Chennai. Pga feriesesong, var alle hotell fullbooket. I vår nød tok vi en telefon til vår gode venn, Rajaram, som har hjulpet oss med så mangt når det gjelder tomten vår. Da han skjønte situasjonen, sa han: just give me a couple of minutes! Og ja, han ringte tilbake etter to minutter, ikke med beskjed om at det fantes plass i en stall, men i en suite på et av hotellene vi hadde fått beskjed om var fullbooket.
I kveld har vi hentet Berit på flyplassen, og det var så koselig å se henne igjen. Nå er alle fire klare for indisk bryllup i morgen!
Legg igjen en kommentar