Reiseblogg fra India – 12.januar

Barnehjemmet vårt…

Da vi kom ut av ankomsthallen på flyplassen i Madurai, stod Israel og vinket med roser i armene til oss alle tre. En venn og medhjelper av han stod med speilreflekskamera og tok bilder og da vi kom inn i bilen hans var det forfriskninger som ventet på oss alle. Vi følte oss som konge og dronninger etter mottagelsen fra våre kjære venner.

Så bar det til Keeranur og barnehjemmet. Idet vi kjørt inn på tomten oppstod et fritt fossefall av tårer fra øynene våre. Der lå bygget vårt. Barnehjemmet vårt. Og fram fra det kom Anbu og Magendran løpende mot oss, mens de ropte på oss. Det er noe helt fysisk og spesielt som skjer med deg, når det du har fått lagt inn i hjertet ditt, plutselig står der foran øynene dine i form av et bygg og to vakre, skjønne hjerteknusere.

Det ble mange klemmer og stor gjensynsglede med dem, Victor, Chandra og barna hennes. Bygget var større enn vi hadde sett for oss og fått inntrykk av på bildene. Vi fikk en omvisning av Wilson, byggelederen, i første og andre etasje. Det er jo fortsatt langt fra ferdig, men ikke vanskelig å se at dette vil bli bra. Vi rakk en svipp innom sybutikken vår, med det nye lokalet, også. Ni arbeidere satt flittig og sydde, klippet og brettet, ved siden av hauger av tekstiler, og lyste opp i store smil da vi kom inn.

Det var noen trøtte nordmenn etter en lang reise, som kjørte videre til hotellet i går kveld. Men med en stor takk i hjertet og tårer fortsatt rennende nedover kinnene.