Reiseblogg fra India – del 11 / Byggeblogg fra Norge – del 1

Torsdag 31. juli

Nå har vi kommet oss trygt hjem og fått oss noen varme dusjer, med trykk i strålen. Det er øredøvende stille og blendende rent overalt og bilene kjører urovekkende forsiktig på rekke og rad. Det begynner å gå opp for oss at vi har kommet Norge. Men før vi forlot India hadde vi en siste dag på rundtur:

Klokka åtte tirsdag morgen stod bilen, med den samme, trofaste sjåføren vår og ventet. Dette var hans siste tur med oss, på en stund iallfall. Da vi kom fram til det første målet vårt i Thiruppur, ble vi møtt av noen av de få i området som jobbet, til tross for at det var en helligdag. Vi fikk en omvisning i det store, grønne bygget, som rommet tre etasjer med symaskiner av ulike slag. Denne fabrikken er det som har spurt om vi kan hjelpe dem med noen av de mange ordrene de mottar. For å kunne ta oppdragene trenger vi noen spesialsymaskiner, og allerede har vi fått en giver som dekker utgiftene for disse maskinene vi må kjøpe. Så da er Victor satt på saken med å skaffe dem og snart har Chandra, Mary og Marianne, som alle jobber i sybutikken vår, mer enn nok å henge fingrene i.

Neste stopp var arkitekten vår, som tok oss med på en omvisning for å vise oss hus som var bygd med blokker. Et av spørsmålene vi nemlig jobber med nå om dagen er om vi skal bygge med murstein eller blokker. Alle rådene vi har fått og det aller meste tyder på at blokker er både det billigste og det beste, men i India har de jo brukt murstein i alle år. Og som mange kanskje kjenner til, er gammel vane vond å vende. Så får vi se det da, om vi lykkes med å vende vanen.

I hui og hast fikk vi hevet innpå denne turens siste måltid på restauranten på hotellet vårt. Det var litt vemodig, for bedre mat kan man ikke oppdrive i hele India. Er nå vår mening iallfall. Og tristere ble det, da vi trillet ut koffertene av rommene våre og gjorde oss klare til avreise. Det er så trist med avskjeder, og iallfall når man skal reise fra noen man har blitt glad. Og det har vi blitt i alle som jobber på Abirami Residency i Palani. Alle, både resepsjonister, vaskehjelper, sjefer, kelnere, romgutter og kokker samlet seg på trappa og vinket hadet til oss. Da vi klemte hverandre, satt tårene løst i øyekrokene våre og vi kan ikke si annet enn at det føltes som å reise hjemmefra da vi vinket idet bussen forlot hotellet. Vi savner dere alle allerede, men kommer snart tilbake! Takk for all hjelp.

På vei til flyplassen stoppet vi i Keeranur for å se hva som hadde skjedd på tomten siden mandag, og jammen hadde det skjedd litt. Det var stort å se at veggene var begynt å reise seg og at det lille bygget hadde begynt å ta form. Denne bygningen er det første bygget som alltid reises på en indisk byggeplass. Her skal materialer som blir kjøpt inn oppbevares og det er også her arbeiderene sover om natten, i løpet av byggeprosessen. Bygningsarbeiderne hadde gjort en strålende i den sterke heten, på de få timene siden de begynte.

Victor, Chandra, Simpson og Samuel hoppet på i Keeranur, for å følge oss til flyplassen i Coimbatore. Da vi var kommet om bord i flyet og på forunderlig vis hadde fått med oss all bagasjen, sank det noen takknemlige kropper på plass i flysetene. Vi kikket ut av de små, runde vinduene idet vi lettet og måtte igjen bare takke. For de kjære, indiske vennene våre, for de to små guttene som sammen med foreldrene sine har fått et sted å bo, for alle glade gjensyn, for de nye kontaktene vi har fått, for det nye, lille bygget som vokser opp på tomten vår, for alt som har skjedd denne måneden.

Tenk at vi får lov å være med på alt dette.