Reiseblogg fra India – del 9

Søndag 27. juli

Etter en kjapp tur til Madurai på begynnelsen av lørdagen, for å ordne noe i forbindelse med byggingen, satte vi oss i bilen igjen. Nå var det friluftsmøte på et lite sted, som hadde så langt navn at det er teknisk sett umulig for nordmenn å huske det, som var målet.

Møtet skulle ha begynt halv sju. Vi ankom litt over halvåtte, men da var det faktisk ikke så mange minuttene siden møtet hadde begynt. Det var stor motstand fra hinduene på stedet mot at vi skulle ha dette møtet, dermed hadde oppstarten blitt en del forsinket. Victor møtte oss ved bilen og sa at vi bare måtte bli sittende en stund, til ting hadde roet seg litt. Men noen barn i nærheten oppdaget at det satt mennesker i bilen som var langt fra indiske, og før vi visste ordet av det var vi omringet av en hærskare med barn og unge som ropte og dunket i bilen. Den særdeles hyggelige og tålmodige sjåføren vår, som var i ferd med å få bilen sin smadret, satte seg inn og kjørte både oss og bilen i sikkerhet uten å si ett ord.

Omsider fikk vi komme tilbake og da var det stort å se alle menneskene som hadde samlet seg i mørket for å være med på møtet. Mange satt på stolene som var satt fram, men en god del satt plassert rundt på trapper, i døråpninger og bak husveggene, på trygg avstand. Nærmere 30 barn var der også og de hadde fått plass helt fremme på en stor presenning. Under sangen var alle ivrige med og klappet og sang av full hals, selv om de kunne verken tekst eller melodi. For her var det bare hinduer til stede, rundt 150 til sammen.

Vi både sang og vitnet og da møtet var ferdig var det mange som ville bli bedt for. Flere ble frelst også. Victor og de andre noterte navn og telefonnummer så blekket sprutet. Like før vi skulle gå, kom en gruppe med unge jenter og spurte: hvordan går det med Ruth? Hvorfor er hun ikke her? Da måtte vi smile! Det er ett år siden du var der sammen med oss, Ruth Elise, og snakket med dem noen minutter, og de husker både deg og navnet ditt. Du må ha gjort inntrykk! Skulle hilse så mye fra dem.

I dag var det tidlig opp for å reise på møte igjen, denne gangen i en liten menighet rett på utsiden av Palani. Det var med blandede følelser Ina reiste av sted, for sist vi besøkte den menigheten ble hun tatt for å være moren til Monica. Slike uttalelser ble heldigvis unngått denne gangen og vi hadde et herlig møte. Både barn og voksne var engasjerte og ivrige under hele møtet og gav god respons på det som ble formidlet.

Etter møtet tok vi en spasertur nedover Dindigul Road og fikk med oss det yrende livet av mennesker, hester, elefanter, kuer, villsvin, hunder, frukt, salgsboder i skjønn forening. Luktene, lydene og synsinntrykkene må bare oppleves. Godtemons som hun er, måtte selvsagt Bjørg sikre seg litt søtsaker fra en av bodene. Tviler sterkt på at denne sjappa hadde gått gjennom HMS-kontrollen i Norge.

Før vi avsluttet dagen hadde vi et nytt møte med en arkitekt og fikk mange interessante tips og idéer til bygget vårt. Kun det beste er godt nok for barna som skal bo på barnehjemmet vårt og da vil vi gjøre vårt ytterste for at de skal få det. Tenk, snart skal barn som ikke har noen mamma eller pappa, ikke hus eller klær eller noen som bryr seg om dem, snart skal de befolke hjemmet vårt i Keeranur. Takk til alle dere der hjemme som er med å gjøre dette mulig. For to dager siden, da vi skrev på bloggen at vi skulle begynne å bygge, den kvelden kom det inn til sammen 55 000 kr i gaver! Vi er så takknemlige, og det vet vi at barna som skal bo på Zion Home of Hope også er.

Nå teller vi bare timene til i morgen tidlig….