Reiseblogg fra India – del 8

Fredag 25. juli

Noen ganger må man bare sette seg ned og la tårene strømme og takke. Det vi har bedt om og ventet på så lenge, det vi har jobbet så nøye med, det vi for kort tid siden trodde ikke ville skje på mange år, det vi nesten ikke torde håpe på. Nå skjer det. I morgen skal vi kjøpe murstein, sement og sand. På mandag begynner vi å bygge!! Jaaaaaa…..!

Klokken 08.20 i dag kom Israel med to menn fra Madurai. De hadde startet klokka seks hjemmefra for å komme og møte oss. Vi reiste ut til Keeranur, men på veien stoppet vi for å kjøpe med oss krittpulver og tau. Vinden tok et godt tak i chudidaren (klesdrakten vår) og blåste den til værs idet vi åpnet døra og gikk ut av bilen. Den enorme kua som stod bundet til et tre rett ved tomta vår, løftet halen og lot overskuddsvæsken renne ut i strie strømmer. Det føltes nesten som den hilste oss velkommen.

Sammen med Israel og bygningsarbeiderne vandret vi rundt på tomten, fant ut hvor solen stod opp og hvor den gikk ned, og snakket fram og tilbake om hvor bygget skulle stå og hvordan vi skulle innrede tomten. Vi målte opp og tegnet med krittpulveret for å få en følelse av størrelse og form. Vel tilbake på hotellet satte vi oss rundt et bord og begynte å tegne, både innvendig og utvendig bygg. Allerede før vi reiste til India, hadde vi fått et forslag fra en arkitekt. Så med dette forslaget, sammen med ny inspirasjon, kom vi fram til noe som ser veldig bra ut.

Mens vi sitter på hotellet og tegner og snakker sammen, kommer vår kjære Mathew, hotelldirektøren, og begynner å snakke med Israel. Det neste vi trenger nå av papirer i byggeprosessen, er en form for godkjennelse til å koble strøm til tomten. Det er det Keeranurs overhode som gir tillatelse til. Så viser det seg altså at Mathew har de rette kontaktene, så han bare tar en telefon. Senere i dag eller i morgen skal vi treffe vedkommende som er ansvarlig for dette og etter enda et par dager, vil dette være i orden. I fare for å

gjenta oss selv, sier vi bare; halleluja! Vi er så takknemlig for både Mathew og Jothiraj, som også har en ledende stilling på hotellet. De støtter og hjelper oss som best de kan, med alt vi trenger. Og når vi takker dem, sier de bare «Hvorfor takker dere? Dette er jo deres hjem!»

Det lille bygget som vi begynner oppføringen av på mandag, er en slags vaktbolig, hvor sement og andre byggematerialer skal oppbevares og hvor også noen av arbeiderne skal bo under byggeprosessen.

Da vi stod og planla ute på tomten, kom en av de fattige konene fra bygden og sa «når dere begynner å jobbe, kan dere tenke på meg da?» Det hun gjorde, var egentlig å spørre om hun kunne være med og jobbe i byggeprosessen. I India er det nemlig kvinnene som gjør mye av grovarbeidet når det skal bygges. De frakter sand, sement og murstein rundt på byggeplassen –på hodet! Og de graver, bøyer jern og mye annet. I løpet av byggeperioden kommer cirka 100 fattige kvinner fra Keeranur til å bli sysselsatt og nærmere 200 menn. Det er vi glad for, at vi også underveis i

byggingen kan få være med å hjelpe mennesker i Keeranur, den vesle bygden som har blitt lagt i hjertene våre.

Nå er Stian i lufta. Han forlot oss i går og vi savner han allerede. Er litt rart å ikke ha noen her lenger som bærer posene og sekkene våre og er gentleman til fingerspissene. Vi håper du snart lander trygt i Norge, Stian, etter en ekstra laaang flyreise. Og god tur videre!