Reiseblogg fra India – del 4

Torsdag 17. juli.

I India er allting mulig….

 I går var vi ute og ruslet en tur i Palani og da dumpet vi plutselig innom en Montessori skole. «Brilliant Kids» stod det på et stort skilt, formet som

et tre, på utsiden. Dette vakte selvsagt stor interesse hos pedagogen i Indiateamet og før vi visste ordet av det, var Ina på innsiden av porten, med resten av gjengen tett innpå. Det var en flott skole med fargerike og innbydende malerier på veggene. Vi kom i snakk med rektoren på skolen og da hun skjønte at vi hadde planer om å bli en stund og var relativt stødige i engelsk, selv om vi har et lite stykke igjen til prikkfri indoengelsk, kom spørsmålet: kan du komme og undervise i «spoken english» for oss i en uke, Ina? Spørsmålet var vel så overrumplende at Ina ikke kunne annet enn svare ja.

 Så klokka 11 i dag var vi plass alle mann, for å overvære Inas første undervisningstime i engelsk. Barna så ut som veldrillede soldater der de kom gående på stram linje, med rutet skjorter, røde shorts og røde crocs. Idet de satte seg ned på rekke og rad, løftet alle hånden mot hodet og sa i kor: good morning, auntie! Da Ina spurte dem hvor gamle de var, svarte alle i kor igjen: six years old, auntie! Hele veien ble det snakket engelsk og det var imponerende hvor mye de faktisk forstod.

 Hun lærte dem sangen om katten Børre, bare at nå var han blitt engelsk og het Boo, og «Hode, skulder, kne og tå». Barna hadde faktisk aldri hørt noen av sangene, men sang og beveget seg ivrig med, litt lattermilde over den barnslige og tøysete voksne de hadde foran seg. Når man er voksen i India skal man nemlig helst ikke tøyse altfor mye. Vi snakket litt om forskjellen på norsk mat og indisk mat og helt til slutt hadde vi mimelek, hvor Bjørg og Stian også var med. Vi mimet forskjellige dyr og så skulle de gjette hvem vi var, på engelsk. Etter mange og festlige forslag vanket det premie på alle for super innsats, en kjærlighet til hver. Vi fikk også lønn for strevet, en kopp med indisk krydret suppe. Den kjentes lenge i halsen.

Dermed var Inas indiske lærerkarriere i gang og de indiske barna hadde sannelig fått noe å fortelle hjemme ved middagsbordet.