Reiseblogg fra India – del 3

Onsdag 16. juli.

Når du våkner før sola om morgenen av at vinden herjer og river, ikke i husveggene, for de har du ikke, men i håret ditt og i de skitne fillene du har prøvd å heldekke deg med. Når den lille ekstra varmekilden du hadde i løpet av den halvgufne tropenatten ikke var fra den myke dynen din, men fra en skabb-rammet løshund som søkte ly inntil den radmagre kroppen din. Hvor henter du da pågangsmotet til å stå opp og møte en ny dag fra?

Disse menneskene møtte vi i dag. Ti minutters gange fra hotellet vårt, kom vi til en liten klynge av «hus» etter hverandre. Det bodde familier inni hvert av dem, men det var ikke hus, det var trestokker satt opp mot hverandre i teltformasjon. Tøystykker og plastikk var surret over dem, i et dårlig forsøk på å holde regn og uvær ute. Bakenfor disse boligene hadde de laget til et felles toalett som var bygget etter samme prinsipp som «husene».

 

 

 

 

 

Idet vi kom mot dem var de samlet under trærne ved veien. Noen lå langflate og sov, andre satt og tilberedte dagens middagsmåltid, noe nøttelignende fra et tre i nærheten. Ei ung, høygravid jente kom tassende mot oss og så ut som hun kunne føde når som helst. Hva gjør de når vannet går tro, hvem skal ta imot den vesle skapningen som skal trenge seg ut av den trygge tilværelsen i mammas mage, her på dette stedet? Det dunstet alkohol av mannfolkene, som pratet høylytt og lo, mens barna lekte rundt føttene på dem. Da vi tok fram noen kjærligheter vi hadde i sekken vår, ble vi nærmest overfalt av barna. Vi forsøkte å få dem til å sette seg ned for å forsikre oss om at alle som plutselig dukket opp skulle få, men de var helt desperate etter å få sikret seg den lille søtsaken og kaoset kunne ikke unngås. Etter å ha snakket litt med flere av barna, kom det fram at ingen av dem gikk på skole og heller aldri hadde gjort det. Om ikke det hadde vært klart tidligere, ble det iallfall helt tydelig for oss under disse trærne, at ikke alle er født med blanke ark og mange fargestifter til. Disse barna hadde knapt et oppbrukt gråpapir og ingenting verken å skrive eller tegne med. Det er ikke annet enn hjerteskjærende med slike møter med virkeligheten.

Ei av jentene, på cirka seks år, kom plutselig tett opptil oss og da fikk vi se hva hun hadde på halsen sin. En stor klump, på størrelse med en liten tennisball, stod ut av halsen hennes. Vi spurte om de visste hva det var for noe, men det var vanskelig for oss å oppfatte. Hun hadde hatt den fra hun ble født, da var den bitteliten, men den bare vokste, i takt med henne. Vi skal prøve å få henne til doktor å se hva vi kan gjøre for henne.

 

Å treffe disse menneskene var som å ta et dypdykk inn i grenseløs nød og man kjenner seg totalt maktesløs. Og imponert. Imponert over at de faktisk slår opp øynene hver dag og våger å stå opp. Vi vil hjelpe dem det vi kan og ber om nåde og visdom til å gjøre det på rett måte.