Reiseblogg fra India!

 

Tirsdag 8. juli

Borte bra, hjemme best…. Det føles alltid som å komme hjem når vi kommer til Tambaram og blir tatt imot med åpne armer av Thara og Nelson og hele den smilende menigheten. Idet vi svinget inn porten ble vi møtt av herlige pianorytmer, taktfast og melodiøst, ganske ulikt mye annen indisk musikk som synes å være frarøvet både takt og tone. Det var nesten litt afrikansk snert over dette. Koret stod med rosa og svarte silkedrakter og gynget fra side til side idet lovsangslederen Lulu førte an i frigjørende lovsang. Etter møtet var det mange kjente og kjære vi fikk hilse på. Amalore og Magamony hadde reist to timer med buss for å være sammen med oss på møtet og det ble en fin liten gjenforening med dem, Gracey og Rosey og familien til Stella og Raja. Noen år tilbake bodde vi alle sammen på samme barnehjem og nå var det utveksling av både varme minner og rungende latter.

 

Innimellom alle samtalene tok Junior oss med opp på taket og lot oss få nyte utsikten, og der, midt blant alle hus og palmer så vi plutselig rompa til en elefant med gedigne støttenner. Ikke hvor som helst man har en sånn utsikt! Før vi vendte nesa hjem fra Tambaram var vi med på møte i en liten utpostmenighet like i nærheten. Etter møtet vanket det bananchips og syltetøy i pølsebrød på oss i underetasjen, hjemme hos familien som huser den lille menigheten. Der benyttet Stian seg av sjansen til å lære de unge jentene å si «jeg elsker deg» og «vil du gifte deg med meg?» på norsk.

 

Dagen derpå inntok et par av oss horisontalen på hotellrommet, med lettere forstyrrelser i mageregionen, mens resten av gjengen la i vei for endelig å oppleve den store Zoo’en i Chennai som vi har hørt om i lange tider. Der ble det flere elefanter å se på, diiigre krokodiller og enda større (nesten iallfall) slanger og mye annet rart. Men det rareste av alt var å se menneskene der! For mens man ellers i India aldri ser kjærestepar eller ektefeller så mye som sende hverandre et kjærlig blikk, gikk de her og holdt rundt hverandre, strøk på hverandre og så faktisk forelsket ut. Det er kanskje det som huskes best fra denne parken.

 

I dag ringte klokka 05.45. Vi hadde lagt oss seint, men spratt opp av senga da alarmen gav lyd. Målet var en liten flekk under broa i Dovetown, ikke så langt unna hotellet. Vi hadde blitt fortalt at her holdt Raji og Jothyka til, med mammaen sin og de to andre brødrene. Disse som kom inn på et barnehjem i Chennai for et par år siden. Og ganske rett, der lå de. Det var et hjerteskjærende syn. Disse fire barna i hver sin krøll, oppå noen plastsekker. Mamman lå ved siden av, fluene var overalt. På leppene deres, på øyelokkene, i øra og i sårene på de skitne beina. Vi gråt før vi gikk ut av autoen. Mammaen fortalte at pappaen, som er alkoholiker, ikke likte at de var på barnehjemmet og derfor hadde hentet dem ut alle sammen. Hvor var han nå? Det visste hun ikke, men regnet med at han kom tilbake om et par dager når han trengte penger. Vi samtalte en del med mammaen og nå har vi satt alle kluter til for å finne et nytt sted å bo for både henne og barna. Hun trenger jobb og de trenger skole. Vi kjenner Én som kan hjelpe, vær gjerne med å be for dem.

 

Da vi hadde reist fra dem møtte vi en annen mor som holdt til på samme sted som disse. Sist vi traff henne var hennes minstemann tre uker gammel og lå bare med et tynnslitt håndkle mellom seg og fortauskanten. Vi holdt han i armene våre og tenkte vel aldri at vi skulle se han igjen. Nå kom han diltende etter mammaen sin, tre år gammel, med vakre bollekinn og de skjønneste øyne du kan forestille deg. Storebroren var også der, vi kunne lett kjenne igjen både han og mammaen. Vi merket at det var noe med denne lille storebroren og da Victor spør for oss på tamil, får vi vite at han er prematur og er nesten helt døv på begge ørene og mangler språk. Vi reiste og kjøpte klær til hele familien og en lekebil til hver av guttene. Det var utrolig å se begeistringen i de to brødrenes øyne idet bilene begynte å blinke og røre på seg. Den lille storebroren, lagde glade lyder og uttrykte seg så intenst og gledestrålende at vi bare ble stående og beskue dette vakre øyeblikket. Selvsagt slo det godt an med ekte Nugatti fra Norge også. Nå leter vi etter leilighet til dem og undersøker mulighetene for å få denne karen over på en skole for døvstumme og eventuelt få skaffet høreapparat.

 

Slike tirsdager får en til å forstå hvorfor vi stadig må tilbake til India og hvorfor man legger stein på stein for å få bygget et barnehjem. Et hjem med håp. Home of hope.

 

Lørdag 5.juli

Dagen før vi reiste til India fikk vi telefon; vil dere ha bryllupet den 3. eller 4.? «Hæ, har det gått i orden?» var det norske svaret. Og ja, det hadde gått i orden! Amalore og Magamony som valgte kjærligheten til tross for sterke kulturelle føringer, som kun tillater arrangert ekteskap, skulle endelig få gifte seg på lovlig vis!

Da vi første gang traff Amalore og Maga var de 9 og 11 år. Små, skjønne barn som bodde på samme barnehjem. Vi har blitt godt kjent siden det og det var derfor med hellig andakt, åpne tårekanaler og en stor porsjon stolthet Ina fikk lov å føre Amalore opp midtgangen sammen med Chandra.

Det var rart hvordan dette lille, støvete rommet med tilfeldig plasserte esker, kasser og tøystykker om hverandre, plutselig ble forvandlet til en høytidssal. Foran stod «bishopen» iført gullkappa si og ledet hele seremonien med veivende armer. Vi fikk høre en nydelig tale om å elske hverandre med den kjærlighet som Gud gir, og etterpå kom brudens far fram og gav hånden hennes til brudgommen. Vi som var tilstede, 15 i tall, kjente at hele himmelen gav gjensvar på det som skjedde.

Så fort vielsen var over måtte foreldrene ned og finne fram babygrøten til Blessie, hun ble sulten av å se på mamma og pappa få papirene i orden! Så var det tid for å kutte bryllupskaka, som for øvrig smakte fabelaktig godt til indisk å være. Deretter kom hovedretten, ekte indisk bryllupsmat; buriyani! Vi storkoste oss og er dypt takknemlig for denne dagen. Rett før leggetid ringte fru Magamony og fortalte begeistret, «for pengene vi fikk i gave har vi kjøpt oss klesskap, jeg har fått en giftering på fingeren og Blessie har fått tre kjoler, tusen takk alle sammen!»

Etter bryllupet bar det laaaangt av sted til møte i en stille avkrok av Chennai. Der var det samlet en liten menighet til et stevne hvor vi fikk lov å være med. Pastoren i denne menigheten hadde vært Victors romkamerat i flere år på bibelskolen.

I kveld satte vi oss i bilen igjen for å reise til noenlunde det samme sted som dagen i forveien, men nå hadde sjåføren funnet en ny vei, og plutselig var vi framme på under en time! #this is India. Og i kveld var det et barnehjem vi skulle besøke, som en venn av Victor driver. Idet vi kom inn begynte tårene å renne i strie strømmer. Her satt flotte gutter, rene og pent kledde og det strålte av dem. Fortiden deres er nemlig i stor kontrast til dette. De er hentet fra søppeldyngene i Chennai. De brukte dagene til å plukke søppel for å spise eller prøve å selge det. Igjen ble vi fylt med takknemlighet, over å få oppleve den tryggheten og kjærligheten disse guttene nå får leve i. Rajkumar, som driver barnehjemmet, er en ung mann på 28 år, som fikk dette hjemmet i hendene for fem år siden, da lederen plutselig døde. Han gjør en fantastisk jobb og vil ikke at noen andre enn Gud skal ha æren for dette stedet.

Da Stian tok frem gavene vi hadde med til dem ble det stormende jubel og vill applaus fra guttene: «Footbaaaaallll!!!» skrek de. Det kunne ikke passet bedre, for også i India raser VM-feberen og på den bittelille tv´en deres, som hadde langt fra flat skjerm, har guttene fulgt ivrig med på kampene. «Brasil, Argentina og Neymar er mine favoritter, hvem er dine?» Vi hadde også kjøpt med cricket-køller og baller, som det og ble klappet heftig for. Disse gavene ble kjøpt for penger vi fikk med fra en gutt fra Norge som spurte om de spesielt kunne gå til å kjøpe fotballer til noen som trengte det. Det kom virkelig til sin rett og gutta sender en stor takk til Norge!

Innimellom bryllup, lange bilturer, møter og besøk er Monica, Tone og Stian veldig opptatt av å få trent! Til indernes store forskrekkelse. De skjønner ingenting når det fyker forbi dem noen gjennomsvette nordmenn på jakt etter pust. Bjørg og Ina på den annen side er mest opptatt av at de skal få seg nok mat og søvn. Og når man snakker om søvn, er det nettopp det vi skal prøve å få oss nå, før vi skal opp om noen timer for å reise på møte i Tambaram.

God natt/irrawu warnakom!

Søndag 29.juni 

Nå nærmer det seg avreise med stormskritt. 1. juli vender vi nesen mot India igjen og håpet og målet er at vi da skal sette i gang med å bygge barnehjemmet i Keeranur. Vi venter på noen siste papirer vi skal få svar på og når det er i boks, ja, da setter vi i gang. Så det er med spenning vi sjekker mail hver eneste dag nå.

Uansett skal det bli veldig godt å komme ned igjen. «Team India» denne gangen teller fem stykk og er Stian, Bjørg, Monica, Tone og Ina. Første uken vi kommer ned skal vi oppholde oss i storbyen Chennai, som rommer 13 millioner innbyggere. Der blir det gjensyn med mange kjære venner, møter i forskjellige menigheter og mye spennende som skal skje, muligens også bryllup! Deretter reiser vi mot den vesle bygden Keeranur og tiden vil vise hva som skal skje der… Så følg med oss videre her på bloggen!