Reiseblogg fra India – 22.juli

Da bryllupet var vel overstått og paret lykkelig gift, kunne vi alle liksom begynne å tenke på litt andre ting som trengtes å gjøres her på barnehjemmet. Da var det riving av lagerbygget som stod for tur. Dette bygget var det første som ble oppført her på tomten, og dagen da vi la hjørnesteinen til det var ganske spesiell. I lang tid, ja faktisk i flere år, hadde vi prøvd å finne en løsning så vi kunne begynne å bygge barnehjemmet, men ingenting la seg til rette. Det føltes som om alle dører var stengt. Men så, plutselig, i juli 2014, åpnet det på mirakuløst vis seg en mulighet og da var vi ikke sene om å sette igang. Aldri hadde vi vel turt å håpe på at det midlertidige bygget, som også fungerte som kjøkken en periode, skulle bli starten på alle de flotte bygningene som barnehjemmet består av i dag. Men nå var altså dagen kommet, da denne milepælen skulle rives og plassen det har stått på skal gjøres om til en liten park inne på området vårt. Hjørnesteinet, den første murblokken som ble lagt, har vi bevart, og den skal få hedersplassen i parken.

Alle trådte til og sammen fikk rast og båret vekk alle murblokkene, som nå istedet skal tjene som mur rundt det nye huset til Salomon. HMS’n stod som alltid ikke særlig sterkt under arbeidet, tviler på at sandaler hadde blitt godkjent som vernesko i Norge. Men til alt hell gikk det særdeles bra og nå er bygget jevnet med jorden. Vi benyttet anledningen, når vi først hadde traktor med henger på området, til å få ryddet vekk byggematerialer etc., som har samlet seg opp under byggeperioden. Det ble svettet noen liter under dette grovarbeidet, midt på heteste dagen. Varmebølgene rullet over den steinbelagte uteplassen, mens røykskyen dekket hardtarbeidende indere og nordmenn i “steinrøysa”. Kraftig solbrente og godt støvbelagte hoppet vi slitne, men tilfredse i dusjen da arbeidsdagen var over. Barna ble stående igjen med et stort spørsmål: “Vi er jo brune og når vi er i sola lenge blir vi bare mer brune. Men nordmennene er hvite og når de er i sola skifter de farge til rød! Hvordan går det an?!?”

Det kan ikke beskrives med ord hvordan disse skjønne, små vennene våre baner seg vei inn i hjertet og kaprer hele plassen. De har tragiske fortider, vonde minner og traumer bak seg, men likevel møter de oss hver morgen med åpne smil og varme omfavnelser. Tenk hvilke dyrebare skatter vi har fått til å forvalte. Vesle Jeyselan ble rammet av sykdom da han var liten, mest sannsynlig var det polio. Musklene i kroppen hans har blitt svekket av det og den ene foten har blitt helt forvridd. Men aldri har vi sett et sånt pågangsmot og en så genuin positivitet og glede som hos denne gutten. Han ser humor i alle ting og skaper alltid latter rundt seg. Ikke lar han seg hindre av fysikken sin heller, han løper og hopper rundt som om det var den største selvfølgelighet. Og det er ingenting som kan måle seg med hans særegne klemmer. Denne vesle karen kommer med de spinkle armene sine, åpnet vidt opp, og så bretter han de rundt oss så godt han kan. Og når han klemmer oss, lager den vesle hånda hans et taktfast og kjærlig klapp på ryggen. Disse ryggklappene gjemmer vi i hjertene våre og klarer ikke se for oss hvordan vi skal klare oss uten når vi kommer tilbake til Norge.

Helgen har vi tilbragt i Madurai hos vår gode venn, Israel. Etter møtet på søndags morgen, la vi ivei til Kodaikannal, et fjellområde noen timer unna. Det var litt av en tur. Det var ikke akkurat asfalterte og preparte veier vi kjørte på. Da vi nærmet oss, måtte vi sette fra oss bilen vår og hoppe over i en liten jeep. Det var umulig å komme videre med vanlig bil. Vi fikk inn 12 stykk + én på taket. Vi foldet noen hender og krysset noen fingre idet vi klatret oppover fjellsiden som sild i den motoriserte tønnen.

I disse fjellene ligger landsbyen hvor to av barna våre kommer fra. Som nevnt i forrige blogg, tilhører de lavkasten og stammefolket “The untouchables”. Det var helt spesielt å vandre inn i dette området. Fattigdommen, nøden, de nedslitte palmegreinene og tøystykkene av noen hus, slo nådeløst imot oss. En mamma med en baby på armen, kom imot oss med åpne hender i håp om å få noe. Hendene var tomme, men likevel så fulle av møkk, som var så gammel og inntørket at man ikke kunne se huden hennes ordentlig. Det er vanskelig å se slikt og vite hvordan man skal forholde seg til det. Tenk at det finnes så mange mennesker som har det sånn. Endeløs fattigdom. Og tenk at dette var naboene til de to barna våre. De har også bodd sånn, vært like møkkete, like sultne, like avskåret fra det siviliserte samfunnet. I disse fjellstrøkene var luften mye kaldere enn nede i lavlandet. Vi frøs litt der vi gikk fra hytte til hytte. Da vi spurte om de hadde genser å ha på seg eller et teppe å legge over seg om natten, ristet de på hodet.

Da vi kom tilbake til barnehjemmet måtte vi holde godt og lenge rundt alle barna våre. Og vi hadde med en liten film fra Bestemor til hennes to barnebarn. Hun var gammel, hadde få tenner igjen og kunne nesten ikke stå på beina. Da vi viste henne bilder av hvordan barnebarna hennes har det nå, felte hun noen tårer og takket stolt for at hun har fått hjelp til å forsørge dem. Malathi’s tårer rant også da hun fikk bestemors hilsen. Så sa hun “jeg savner bestemor og geitene hennes.” Deretter tørket hun tårene og sa “men jeg vil være her”. Vi er så glad for at du er her, Malathi!