Reiseblogg fra India – 16.juli

Har du opplevd å være litt stressa en 17.mai’s morgen noen gang? Når barna skal dusjes og kles, skjorter skal strykes, du skal kle deg selv med bunad eller annet fintøy og hår skal settes opp og flagga finnes fram innen klokka åtte. Hvis du tar den situasjonen og ganger opp antallet barn så du kommer til 20, ja, da har du sånn cirka stemningen på plassen her rett før vi reiste avgårde til bryllupet i går morges. Idet vi oppdaget at en av guttas slips plutselig var borte og en annen manglet sokker, da ringer brudgom Salomon i full panikk og spør: hvor er dere?? Vielsen begynner om 25 minutter og dere skulle være her nå og hjelpe meg med å få på klærne! Da dro vi reklamereplikken til Coop Prix; “Joda, vi er rett rundt hjørnet, svinger straks inn på plassen nå”, så fant vi slipset og sokkene og kjørte avsted med bussen i hui og hast.

Men alt stress og alle sorger vek som dugg for solen idet barna satt som perler, diamanter og juveler på ei snor, pyntet i all sin prakt, på rekke og rad i den feststemte bryllupshallen. Og jammen fikk vi kledd opp Salomon også. Tenk at dagen var kommet da vår kjære “lillebror” og trofaste medarbeider skulle få sin brud, Abishega, som er oppvokst på det første barnehjemmet vi jobbet på her i India. Ja, det ble en spesiell dag. Og barna, som hadde gledet seg i ukes- og månedsvis, storkoste seg. I tillegg til brudeparet var de dagens store midtpunkt og høydepunkt. De har nok aldri før hatt så flotte klær på seg eller vært sentrum i en sånn sammenheng.

Det ble servert mat til 600 gjester denne dagen. Og det som er så greit i indiske bryllup er at det er en egen spisesal hvor første pulje gjester setter seg til bords, maten serveres, bordene ryddes av, og så kommer neste pulje inn, får mat og går ut igjen. Og slik rulleres det til alle har fått. Her var det rikelig med anledning til å snike seg med i flere puljer, hvis man hadde frimodighet til det. Og det skulle det vise seg at noen av våre barn hadde 🙂 Noen av de minste og spinkleste jentene våre kunne stolt fortelle at de hadde vært med på både to og tre runder. Ikke skjønner vi hvordan de kunne få plass i de små magene sine, men er det bryllup, så er det bryllup!

Siden vi var her i vinter, har det kommer 7 nye barn til barnehjemmet. Og de har alle tatt hjertene våre med storm. De er noen fantastiske skatter, hver på sin måte og på tross av bakgrunnene de har, stråler det nå av øynene deres. To av barna, en bror og søster, kommer fra et stammefolk i fjellet, to timer unna her. Stammen deres tilhører lavkasten, “the untouchables”. Dvs. at de er utstøtt fra samfunnet, ingen vil ha noe med dem å gjøre og de er ikke vant til å forholde seg til folk utenifra. De var skeptiske og usikre da de kom inn, men de skjønte etterhvert at dette var på ekte og at det var noen som faktisk ønsket å være snille mot dem. Nå har hjertene deres begynte å smelte, tryggheten begynner å komme og sakte, men sikkert, begynner de å venne seg til et liv i sivilisasjonen. Disse to gulla går nå, som om det var det mest naturlige for dem, og henter tannbørsten sin på badet, tar på tannkrem og pusser med et smil, før de skifter til nattøy. Før de kom hit, hadde de aldri holdt i en tannbørste, sett tannkrem eller hatt nattøy. Jada, det skrives vel ofte i denne bloggen, men når de da kommer og gir oss de mykeste klemmene og sier natta, er det ikke fritt for at det renner tårer i strie strømmer på kinnene våre.

Man føler seg sannelig rik og stolt når de fleste av sengene her har blitt opptatt og matsalen begynner å bli full når det er tid for måltider. Full av sultne barn, som vet at de kan spise seg mette på god og riktig mat, flere ganger om dagen, mens de tuller og tøyser med hverandre og latteren fra barn og voksne, og fornøyd smatting, blandes til en herlig melodi. De voksne har en trygg jobb og barna vet at de har et trygt hjem, hvor de vet at de er elsket og blir tatt godt vare på. Så syntes de det er ekstra gøy da, når det kommer en gjeng med gale nordmenn ned, som leker og holder leven med dem og som alltid har med norsk sjokolade 🙂