Reiseblogg fra India – 28.juli

På vei fra Keeranur og tilbake til Norge, ble vi med Stian og Veronica på et stopp innom Chennai/Tambaram. Der traff vi våre kjære venner Nelson, Thara og Junior og hans familie. Søndag var vi med på møte der også. Det var spesielt sjarmerende å treffe Juniors datter Juliana igjen. Hun hadde oss alle i sin hule hånd, der hun briljerte med sin amerikanskengelsk mens hun blunket smart med øyet. Og om noen få måneder skal veslejenta bli storesøster 🙂

Michaelraj hadde tatt seg fri fra studiene for å komme og ta en kaffe med oss. Vi ble grepet da denne kjekke, unge mannen kom gående mot oss i skjorte og dressbukse og hilste elegant på oss: “How are you, auntie?” I 2004 var han en liten forsiktig gutt på barnehjemmet hvor vi jobbet da. Nå er han voksen, reflektert og omsorgsfull. På vei til å bli lokfører. Det er så stort å se at det går bra med han.

Mens vi først var i Chennai, tok vi turen innom en musikkbutikk vi hadde blitt tipset om. Her fant vi bra gitarer, forsterker og sittetromme. Veronica og Stian reiste til flyplassen med kursen mot Norge. Jeg og Monica skulle tilbake til barnehjemmet og skulle derfor med flyet til Coimbatore. Vi var bare én utfording rikere: hvordan skulle vi få med alle instrumentene, stueteppet på rull og alle klærne vi handlet på salg til barna, på flyet?? Vel, vi gjorde som vi pleier å gjøre i India, vi latet som ingenting og sørget for at vi fikk sjekket inn hos en mannlig agent 😉 “For det er vel greit for deg å sjekke inn en tometers tepperull, forsterker og tromme? Vi har ingen forhåndsavtale altså, men bare vær forsiktig med det, er du grei!”. Han sjekket inn 12 kg diverse-utsyr-overvekt uten å mukke og trubadurene spankulerte fornøyd videre med hver sin gitar i hånda. Da de rynket på nesa i security’n, sa vi bare “han gentlemannen fra Air India sa det var greit!” This is India 🙂
Og gjett om barna var glade for at gentlemannen var så grei! Kvelden vi kom hjem ble det jubel, sang, spill og intens gitarøving. Stueteppet kom også behørig på plass og det var Chandra storfornøyd med.

Mens vinden blåste alle veier på mandags formiddag, hevet Monica spaden høyt i været. Med stor takknemlighet så vi spaden treffe jorda og med det var herved byggingen av leksebygget i gang. Tenk at vi er kommet så langt, at det fjerde permanente bygget på tomten skal oppføres, i tillegg til muren rundt. Tusen takk til alle dere som er med på å gjøre dette mulig!
Dagen etter var det tid for 3 x hurra for tre flotte gutter som skulle feire bursdagen sin. De hadde en stor, knallrosa kake med navnene sine på. Jada, det er helt innafor med rosa for gutter i India 🙂 Én etter én reiste de seg opp og holdt takketale og kvelden ble avsluttet med stolleken til musikk fra den nye forsterkeren.

Siden regntiden allerede har begynt å sette inn og temperaturen synker ned mot “kalde” 30 grader på dagtid er det endel av barna som har blitt forkjølet. Vesle Abi kom hjem fra skolen med feber og måtte være hjemme dagen etter. Da Kishore fikk beskjed om at han kunne få lov til å være hjemme sammen med henne, hoppet han i været av glede. Det var to tanter som også ble veldig glade, for dette betød kvalitestid med de to små gulla. Vi var ikke sene om å finne fram dukkene og de nye dukkevognene. Etter å ha lekt en stund måtte vi ha litt pepsi og karamellpause. Det var helt greit, syntes Abi og Kishore. Kishore, som følte han hadde trukket vinnerloddet denne dagen, nynnet mens han tygde: dette er koselig, dette er koselig!♡

Ei av jentene på barnehjemmet har bare pappaen sin i live og han er alkoholiker. Alle andre menn, unge som gamle, som hun har blitt kjent med i løpet av oppveksten sin, har også vært alkoholisert. For noen dager siden snakket hun med Victor og sa: vet du hva? Jeg er helt sikker på at ingen av guttene våre kommer til å få rusproblemer, vi har det jo så bra her! Tenk at hun får oppleve en sånn trygghet og harmoni på hjemmet vårt i Keeranur, som gir henne en sånn overbevisning.Tenk at barna får en totalt ny tilværelse og kan være sikre på at de får en god framtid.
Igjen: tusen takk!