Reiseblogg fra India – torsdag 12.juli

Palmetrærne suser forbi og vi er snart tilbake fra vår andre handletur i Coimbatore. Det er byen der vi lander med fly. Her finner vi det meste av det vi trenger til barnehjemmet. Det går i en vill fart nå, med skranglete bil og trøtt sjåfør -og hva er vel da mer naturlig enn å ligge i samme fil som motgående trafikk? Ja, vi svetter litt… 😉 Og særlig Veronica da, som opplever dette for første gang. Men hun klarer seg meget bra og ser riktig så indisk ut, med nyanskaffede chudidhar-klær, dosai til frokost og korrekt indisk høyde. Bare farging av håret igjen, så sklir hun rett inn 😉

Bak i bilen har vi sykkelhjelmer, mopper og moppestativ, vaskemidler, x antall skolisser og mye mer. Og så nødrasjon til nordmennene da: cola zero 🙂 På taket har vi tjoret fast en gigantisk rull med solide dørmatter til begge barnehjemsbyggene.

Det er fantastisk å være her igjen. Dere har nok mye mer sol og sommervær i Norge, for her går det mot regntid og skyene ligger tette og våte over landsbyen Keeranur. Men barna stråler som noen soler, hver og én av dem, så solskinn har vi nok av likevel. De har vokst, blitt større, sterkere og lært en hel masse siden sist. Og, vi trodde ikke det var mulig, men det skinner enda mer av ansiktene deres. Et glad, tilfreds og harmonisk solskinn.

En av de som virkelig stråler er Magendran. Han har vi fulgt fra han bodde på gata og var fem år, på mandag feiret vi 12 års dagen hans. Det var en kjempestolt gutt som strålte fra øre til øre. Med arr i ansiktet etter et hardt liv på gata, men med øyne som fortalte at han har fått et nytt liv. Det var et beveget tantehjerte med oversvømmelse, som fikk lov å formidle en bursdagshilsen på festen hans.

Israel har vært en tur på besøk og sammen med han og entreprenøren vår, fikk vi lagt planer for oppføring av leksebygget og utforming av det resterende uteområdet. Det blir så fiiint her.

Men det fineste av alt er de vakre barna og skjønne arbeiderene.