Reiseblogg 31. januar

Kishore har ingen problemer med å ta seg fram, verken på området på barnehjemmet eller når han skal til skolen. Uansett, når han skal fra A til B, tar han bare luftmotorsykkelen sin og durer avgårde! 🙂 Og durelyden er “lililililililiiiii!” Ganske lenge undret vi oss over hvorfor det var en sånn lyd som kom fra motorsykkelen hans. Men i går da vi stod i Palani sentrum og handlet sandaler til barna, fant vi ut av det. Drøssevis av mopeder suste forbi oss, mens de tutet i vilden sky. Og da fikk vi åpenbaringen; det var ikke lyden av motoren til motorykkelen han lagde, men lyden av tuta! Ingenting annet er viktigere enn tuta på alle kjøretøyer i India. Da er det selvsagt den lyden, og ikke motorlyd femåringen vår lager når han skal ut og kjøre. Li-li-li-li-li…… :-)♡

Etter utallige valgmuligheter og utprøving av ulike sandtyper til å ha som underlag, etter utallige dager med venting og støping av lekeapparater, var endelig lekeplassen klar for åpning. Det var kanskje ingen overraskelse for dere, men Kishore løp rett til motorsykkelen og ble sittende der og “li’e”. Det var egentlig ikke en motorsykkel, men en liten fly-vippe. Det hadde ingen betydning for Kishore. Barna boltret seg i vill glede, mens de løp rundt og ropte “det er gøy, det er gøy”! Det var helt fantastisk å se den gleden og begeistringen fra barna som storkoste seg. Yre gledeshyl ble avløst av munter sang fra huskestativet, som igjen ble avløst av en skrekkblandet fryd fra karusellen når Salomon sendte den rundt i høyhastighet. Arbeiderene, som egentlig holdt på å mure opp et besøksbygg på tomta vår, benket seg oppå lecablokkene og ble sittende og beskue dette vakre synet. Tenk at barna våre har fått en så flott lekeplass, takket være gavmilde givere som Askeladden Barnehage og flere andre. Vi er så takknemlige, både indiske barn og norske voksne.

Å feire bursdagen til Monica er en av de virkelig store begivenhetene iløpet av året for barna på barnehjemmet. De begynner å glede seg lang tid i forveien og Monica fikk forskuddsgratulasjoner i flere uker før selve dagen. Mange av dem hadde laget egne bursdagskort, noen skrev navnet hennes, andre skrev på engelsk og noen hadde til og med skrevet litt på norsk. Hun fikk både klinkekuler, lekebil og en liten havfrue-figur, alt fra barnas hjerter. Vi trodde ikke våre egne øyne da Salomon kom inn i spisesalen, bærende på bursdagskaka. En treetasjes “Blackforest”kake, med den flotteste sjokoladepynt. Bursdagsbarnet fikk prinsessekrone på og idét hun kuttet kaka, drønnet det av flere konfettikanoner som gav litt ekstra pynt til både kake og gjester. Chandra hadde laget flereretters norsk mat i anledning dagen; lapskaus, kokte poteter, gulrot&blomkål med brun saus. Vi storkoste oss og alle kunne konstatere at de elsker Monicas bursdag og “Norway-food”.

Det blir aldri lettere å reise fra barnehjemmet og iallefall ikke nå når vi har fått være her i seks uker. Fått lov til å finne roen på stedet, til å ha tid med hver enkelt av barna og til å få høre historiene deres, hva de tenker på og hva de bærer med seg i hjertet. Det er ikke så vanlig at indere åpner seg og forteller akkurat hva de føler og hva de tenker. Så når vi opplever at barna våre gjør det, føles det som vi får en dyrebar skatt lagt i hendene våre, som vi må håndtere med andakt, og med masse kjærlighet.
Vi er så glad i hver enkelt av disse 16 barna og er så takknemlige for forandringen som har skjedd i livene deres. Og for at vi skal få lov å gå skrittene med dem videre.

Det ble en tårevåt avskjed på morgenen i dag, som både store og små kjente på kroppen, men plutselig utbryter ei av de store jentene: “Irrawu warnakom!” Det betyr god natt. Så fortsetter hun “jeg synes ikke det er noe greit at dere skal reise. Jeg synes vi skal late som det er natta’n istedet, så går vi og legger oss, og når vi våkner er vi sammen igjen!” Det synes vi alle var et godt forslag, så istedet for å fortsette med å si good bye, begynte alle å si good night! 🙂

Vi håper at juli måned kommer med morgenstund veldig raskt 🙂