Reiseblogg 24. januar

Når det er 30 grader ute, men du sitter og hutrer og fryser inne i en bil og prøver å få sjåføren til å skru av AC’n, han smiler og vipper gjenkjennelig på hodet og skrur opp enda et hakk på ac’n -da vet du at du er i India! Og når du har bestilt hvit sand for å jevne grunnen på gårdsplassen og du morgenen etter blir møtt av store berg med knallrød sand akkompagnert av kommentaren “åå, hadde fargen noe å si for deg?”, ja, da vet du også at du er i India.

Men når det kommer en liten hand, som forsiktig smetter inn i hånda di mens du på silkemyk tamil blir spurt om å være med å finne pyjamasen og tannbørsten som vesle gullskatten trenger til kveldsstellet sitt, da vet du at du er på det beste stedet i hele verden.
Vi koser oss veldig og kan ikke få sugd inn nok inntrykk og bilder av de fantastiske små menneskene som bor her på Home of Hope. Som før var uten håp og klær, men som nå sprinter over plassen på morgenen med gnistrende øyne, iført striglede skoleuniformer, på vei for å hente snacksboksen som Salomon har fyllt med frisk frukt. Skattene våre. Tenk for en forandring i livene deres. Og tenk at vi får lov til å være med og se den.

På en av handleturene våre gikk vi til anskaffelse av en barbérmaskin og den kunne ikke Monica dy seg for å prøve. Minstemann Kishore var den første til å melde seg til frivillig og da flokket de andre seg raskt rundt ham for å se hvordan dette skulle gå. Det var ganske utrolig å se på det lasset med kullsvart hår som ramlet av det lille hodet. Med 3 mm på siden og 6 mm på toppen ble han riktig så sveisen og Monica fikk anerkjennelse som godkjent frisør. Nestemann ut var ikke sen om å melde seg og resultatet her ble også upåklagelig. Ser ut som Monica har en lysende frisørkarriere foran seg i India.

Den første uken vi var her, var vi avgårde og så på sykler i Coimbatore. Det var det noen av barna som fikk med seg. Vi kjøpte ikke noe da, for vi kikket rundt på forskjellige steder for å finne bra pris og kvalitet. Men hver gang vi kom kjørende inn på plassen etter det, kikket de minste barna spent inn i bilen, oppi setene og under setene, og så hørte vi dem mumle stille “har de syklene med nå – kan du se dem – ligger de bak den posen?”. Spenningen har vært til å ta og føle på, så da lastebilen med syklene endelig kom kjørende inn porten, steg jubelen høyt til værs. Dette hadde de ventet på og de trodde det var for godt til å være sant, helt til de plutselig satt og tråkket på pedalene. Det skjedde også en liten revolusjon i forbindelse med dette, for aldri har noen brukt hjelm på sykkel her i bygda, det er knapt de har det på motorsykkel. Så stoltheten lyste ut av dem da de kneppet sykkelhjelmen på og rullet avgårde. Flere av barna hadde aldri sittet på en sykkel før, så dette var spennende. Fire stykk lærte seg å sykle iløpet av det første døgnet og det å se den mestringsfølelsen i øynene som først var usikre og litt redde, ja, det kan ikke beskrives med ord. Det er noe av det flotteste ved å være med barn; å se den gleden og mestringsfølelsen når de får til noe de ikke har klart før!

Ikke bare lærer disse barna seg å sykle, de lærer seg å mestre livet, ved den hjelp som dere der hjemme gir dem! Takk for at dere skaper denne gnisten i øynene til barn som for alltid vil være dere takknmelig.