Reiseblogg – 9. januar

Pottandu valtugal – happy new year – godt nytt år! 🙂

Vi fikk feiret oss inn i det nye året på barnehjemmet også, alle klarte nesten å holde seg våkne til over midnatt. Fyrverkeriet har foreløpig ikke nådd de store høyder i India, men noen raketter lyktes vi å få med oss, til stor jubel fra barna. De største jentene pyntet inngangspartiet med stø hånd og det ble et flott 2018-blomstermønster med fargerikt krittpulver.

Spisesalen har blitt kjempefin og både vi og barne koser oss der. Men med mye betong blir det godt med klang i rommet. Derfor hadde vi tatt med oss gardiner fra Norge som skulle være med og dempe klangen litt. Stian skrudde på plass gardinenstengene og Anne Gro gikk i gang med å henge opp. Men det var ikke mange sekundene hun hadde holdt på, før Magendran kom løpende for å hjelpe. Dette syntes han var gøy. Det så ikke ut som de to hadde gjort annet enn å samarbeide. Han holdt stanga, hun tredde på, han flyttet stolen perfekt på plass, hun klatret opp. Og på 1-2-3 var det gardiner på plass i alle seks vinduene. Det ble kjempefint og plutselig mye mer behagelig å snakke der inne.

Nå har vi vært og bestilt lekeapparater. Mens vi venter på at de kommer, holder vi på å gjøre klar plassen de skal være på. Vi skal støpe en liten kant rundt og i morgen kommer det første lasset med myk sand som skal ta imot glade barn som kommer rutsjende i full fart på sklia. I foreløpig fravær av lekeapparatene har det vært veldig gøy å ha Stian og Danny som barna kan leke på og med. Det har jo vært en fryd bare å se på de akrobatiske bevegelsene, og med turnmesteren Stian i aksjon nådde de bokstavelig talt nye høyder. Mange av guttene har lært seg nye triks og har fått mye å øve på.

En av dagene i juleferien tok vi fram brettspillet Villkatten. Barna skjønte umiddelbart poenget og lot seg rive med. Engasjementet og alle utbruddene var virkelig som å se villkatter i aksjon, og Nandhini som vant første runde ble den stolteste villkatten av alle.
Idét vi var i ferd med å avslutte spillet hørte vi ville hyl fra gårdsplassen. Plastbassengene fra Norge var tatt fram og holdt på å fylles med vann. De minste var de første til å hoppe uti og gjett om de koste seg! De kunne plasket rundt i det lille bassenget fortsatt om det var opp til dem. Men de små kroppene ble ganske kalde etterhvert, det er jo tross alt vintertid her nå og bare (!) i underkant av 30 grader på dagen. Men vi var alle enige, særlig barna, om at denne badingen skal bli et jevnlig innslag.

Stian har reist tilbake til Norge nå og dere kan tro det var mange tårer som rant på den lille avskjedsfesten. Vi savner Stian alle sammen. Før han dro overrakte han og Bjørg en Babyborn-dukke som en dame i Norge har gitt og strikket flere sett med klær til. Alle tok den til hjertet med én gang og nesten kranglet om å få holde den, ja, og her var iveren like stor hos både barn og voksne 😉

Etter en langhelg med møtekampanje i Ranipet er vi på vei tilbake til barnehjemmet. Og det kan ikke beskrives hvor godt det skal bli å se barna igjen. Skattene som har kapret all plassen i hjertene våre.