Reiseblogg fra India – 31. desember

Vi landet på julaften, et døgn for sent fordi flyet vårt ble kansellert fra Kjevik. Det var kjempetrist å gå glipp av den store julefesten i Madurai, hvor det kom nesten 1000 barn. Et lite plaster på såret fikk likevel de tre mest modne i reisegruppen, som likesågreit havnet på businnesclass og fikk full oppvartning på vei ned.
Barna våre fra Home of Hope fikk med seg festen lille julaften og var storfornøyd. Og da vi møtte dem den 24. kunne de fortelle overbegeistret om festen og at de hadde vært med og opptrådt. Etter å ha spist litt tok vi med barna på kjøpesenter hvor alle fikk velge seg et sett klær. Disse klærne hadde de på seg dagen etter da vi møttes til julemøte klokka 05.00 på morran…! Glade jul… 😉 Da var møtelokalet til Israel stappullt, både på innsiden og utsiden, ca 700 mennesker. Se for deg det i Norge klokka fem 1. juledag!
Da vi endelig kom til Keeranur og barnehjemmet, var det duket for vår private julefest. Det var en opplevelse vi hadde unnet dere alle å være med på. Den enorme, spontane, ekte jubelen de brøt ut i da de åpnet gavene de hadde fått av nisseguttene Stian og Danny, var uten sidestykke. Først var det den norske sjokoladen, så kom det en ny gledesbølge når de fant godteristrømpa inni pakken. Og da gavene fra Askeladden barnehage og fra fadderene dukket opp, var det nesten ekstase. Ja, det er helt spesielt å se noen bli så glad og fornøyd over det de får. Resten av kvelden og dagen derpå ble brukt til å leke og kose seg med gavene. Innimellom lekingen sa de med jevne mellomrom: “Bare vent litt, tante, jeg skal bare gå og hente meg en liten bit av sjokoladen min!” Jada, gjør det du, svarte vi tilbake, så kan vi tørke tårer så lenge.
Det var tre ting som ble feiret den kvelden; julaften, Victors 40 års dag (hvor han for første gang i livet fikk bursdagskake med navnet sitt på) og så var det navnedagen til Bamse. Bamse er altså en dalmantinervalp de har fått på barnehjemmet. Den er fire måneder nå, men alle brukte forskjellige navn på den. Så vi var enige om at vi måtte finne ett navn, så ikke det ble så forvirrende for veslepoden. Og dermed falt valget på det norske navnet “Bamse”. Det ble alle fortrolige med med én gang, så nå venter i bare på at han skal begynne å lyde det 😉
Vi fire som kjørte economyclass til India, har vært på en weekend-tur i Coimbatore og bestillt lekeapparater nå og handlet inn diverse utstyr. Det ble et par sekker med Pedigree Pal for puppies også. På vei ut av butikken ble vi møtt av en fantastisk liten gutt, med de de vakreste øyne, skittent hår og fillete klær. Chandrew svarte han at han het, og han ville gjerne selge klistremerker til oss. Vi kjøpte. “Takk, jeg må gå til mamma nå” sa han og løp bortover fortauet. Straks kom det en mindre utgave av han tilbake, det var lillebroren Gracean, som også gjerne ville selge klistremerker. Vi kjøpte 16 sett så alle barna på barnehjemmet kunne få. Mens hjertene våre banket og øynene ble våte, prøvde vi å hente ut all den infoen vi kunne få på vår tilkortkomne tamil. Denne skjønne familien, mor og to sønner, som har et liv bestående av å tigge og selge klistremerker. De hadde en presenning til hus, 15 minutters gange unna denne butikken. Mammaen svarte at guttene gikk på skole, men Chandrew svarte ærlig med en forsiktig stemme at han bare er der de morgenene han ikke trenger å tigge.

Vi møter mange tiggere som bor på gata i India. Men noen gjør veldig inntrykk. Det gjorde Chandrew og Gracean. Og den tapre mamma’n. Da de var gått hadde jeg lyst til å løpe etter de for å få mer info. Men de var borte. Kanskje måtte de smette unna politiet, eller kanskje de gikk for å få seg et etterlengtet måltid for klistremerkepengene. Håper vi ser dem igjen.
Nå er vi straks tilbake på barnehjemmet og vi gleder oss så til å se gulla våre igjen der. Og feire nyttår med dem. Anne Gro og Bjørg har laget eplesyltetøy på norsk vis i dag og vi har kjøpt med bokser til å oppbevare det i. Dette var Chandras favoritt i Norge, så nå gleder vi oss til at alle skal få smake.