Reiseblogg fra India – 17.juli

Lørdag var det egentlig skole for barna, men de ble bedt fri. Likevel var de grytidlig oppe, for alle skulle dusje og stelle seg. Det var nemlig klart for noe helt spesielt; åpning av guttebygget! Det strømmet på med folk mens vi blåste opp ballonger og hang opp konfetti og pynt i alle mulige farger. Barna sang av full hals og spilte av hjertens lyst på de nye instrumentene sine. De hadde hedersplassen helt fremst i salen og tok plass på de nye stolene etter at vi hadde klippet snora og fått konfetti og snøspray over hele kroppen :). 

Det var stort å høre de forskjellige hilsenene iløpet av festen, som gav oss enda mer innblikk i hva byggingen av barnehjemmet har betydd for denne lille bygda, alle arbeiderne som har deltatt underveis og ikke minst de fantastiske barna våre. Ingen fest uten buriyani, og innvielsesfesten var selvsagt intet unntak. Det var med stor andakt vi fikk fyllt på asjettene våre med denne nydelige ris&kyllingretten og tok plass i matsalen for å innta historiens første måltid der. Etterpå delte barna ut karameller til alle gjestene.

Da festen nærmet seg slutten, løp vi opp på rommene våre for å pakke med oss litt tøy, før vi la ivei til Madurai. Der ble vi hentet til møte hos Israel klokka 07.30 morgenen etter, altfor tidlig ifølge Monica. Deretter bar det ut på shoppingtur for å handle hvitevarer til det nye kjøkkenet. Det ble en særdeles overraskende opplevelse, for i den første butikken vi kom til hadde de alt vi trengte! Det har vi nok aldri noensinne opplevd tidligere i India. Så da vi bare 30 minutter senere (vi hadde beregnet MINST 3 timer!) vandret ut av butikken, var det med måpende munner og en overbevisning om at det umulige er mulig.

I dag ble vi vekket av en ropende Victor; “dere må komme ut, brønnborerne er her”! Og riktignok, to store lastebiler stod på utsiden, klare til å begynne på arbeidet. Å bore etter vann i India er noe helt annet enn i Norge. Verneutstyr finnes ikke, her er det sandaler og et tørkle på hodet som gjelder. De hadde maskin til å bore med, men likevel er det veldig mye som gjøres for hånd. Utover dagen var øynene til arbeiderne som store kjøttsår av alt bergstøvet. Denne sanden/støvet hadde, i tillegg til å innta øynene deres, også lagt seg som et tynt snølag over hele området. Da barna kom hjem fra skolen var det full begeistring. Over “snøen”, men også over de store maskinene som drønnet og jobbet på spreng, og over vannet som begynte å sprute rett før de kom. Så det var ikke noe å lure på hvordan de skulle få ettermiddagen til å gå.

Disse iherdige arbeiderne pakket omsider sakene sine sammen langt utover kvelden, når barna våre lå og sov søtt. Da hadde de boret i 13 timer, over 300 meter. Nå har vi brønn nummer to på plass på tomta vår og vår kjære venner her nede er sikret tilgang på rent vann og nok vann i fremtiden. Dette er ingen selvfølge på en landsbygd i India. Takk til dere som er med å gjøre dette mulig!